Utdrag fra Karl Evangs foredrag om sin reise i Kina, holdt i 1961. Hentet fra virksommeord.no:
Hvis sannheten virkelig skal fram i dypeste mening, må da ikke hvert enkelt land bedømmes og måles etter sin egen målestokk, d.v.s. i lys av landets og folkets egenart? Må ikke særlig et land med så særpreget historie, med slik eldgammel kultur, med et så anspent og vanskelig forhold til Vestens land som Kina, bedømmes nettopp ut fra disse spesielle forutsetninger?
(…)
For en ting er sikkert. Det som skjer i det nye Kina i dag er overveldende. Her skapes verdenshistorie hver måned, hver uke, ja nær sagt hver dag. Kjempen blant verdens land har definitivt gnidd århundrenes søvn ut av sine øyne. Den godmodige, tålmodige, alltid utplyndrete og utnyttete kinesiske bonde, som utgjør den store majoritet av disse 670 millioner mennesker, har løftet sitt hode, og det later ikke til at han noen gang vil senke det igjen. «Nå,» sier kineserne, «må vi stole bare på oss selv. Det er ingen andre som kan eller vil hjelpe oss, bortsett fra den hjelpen vi får fra våre brødre i andre sosialistiske land.» (…)
«Vi må stå på begge ben,» lyder en av kinesernes viktigste slagord i dag, som så ofte preget av kinesernes gamle bildespråk. Med å stå på begge ben mener de da at man f.eks. i produksjonslivet skal søke å bruke de mest mulig moderne metoder, men samtidig ikke slå vrak på de gamle og primitive. I helsestellet brukes Vestens legevitenskapelige metoder side om side med den gamle folkemedisin. En professor ved universitetet skal utføre minst én måneds legemlig arbeid, en student 2 måneder i året. Bøndene skal også delta i industriell virksomhet eller håndverk. Alt dette er «å stå på begge ben». (…)
Et spørsmål stiller alle når de hører vi nylig er kommet hjem fra Kina: «Er det mangel på mat der? Er det hungersnød?»
Vårt hovedinntrykk var dette: Tegn til hungersnød så vi ikke da vi var der i desember 1960. At det var knapt med mat var det derimot lett å se. Ingen la for øvrig skjul på det, men det var tydelig at de nåværende myndigheter prøvde å fordele det som var. De viktigste matvarene var derfor rasjonert. (…)
La meg i få ord prøve å summere opp noen hovedinntrykk:
Med alle til rådighet stående midler søker man i dag å omstille det kinesiske folk til industriell produksjon for å utvide dette ensidige jordbrukslandets næringsgrunnlag. (…) De prøvde faktisk å engasjere så å si hele befolkningen i industriell eller mekanisk produksjon på ett eller annet vis. I folkekommunene, såvel på landsbygden som i byene, skjedde dette i form av såkalte «verksteder» hvor man i første rekke søkte å produsere industrivarer som folkekommunen selv trengte. Her fant vi alle grader fra ganske små primitive verksteder med håndverktøy eller et par gamle utrangerte dreiebenker til virkelige små fabrikker med bra utstyr.
At produktenes kvalitet var meget vekslende var lett å se, men menneskene lot mere eller mindre til å være grepet av produksjonsfeber. Ustanselig ble det pekt på små improvisasjoner, forbedringer og oppfinnelser som var gjort av arbeiderne selv, av «massen». Overalt svirret det tall om ørene på oss, om hvor mange prosent produksjonen var økt i de årene verkstedet hadde bestått.
Selv om nok Østens storfamilie eller klansystem er under omlegging, merket vi over alt stor respekt for familien og familielivet. De gamle ble – etter Østens skikk – i alminnelighet tatt vare på i familien selv. De nye gamlehjem var et resultat av omleggingen av livsformen. Hvis en levet og arbeidet annetsteds enn der ens egne foreldre bodde, hadde man rett til forholdsvis lang permisjon fra sitt arbeidssted og reisebidrag for å kunne være sammen med foreldrene iallfall ved den store nyttårsfeiringen. (…)
Et siste hovedinntrykk, og utvilsomt voldsomst av dem alle, var virkningene i Kina selv av at landet fremdeles er utstøtt av det gode selskap av verdens nasjoner. Reaksjonene i Kina på denne isolasjonen og mindreverdighetsstemplingen var enda meget sterkere enn jeg hadde forestilt meg. Kineserne er et stolt folk. Det å «miste ansikt», det vil blant annet si ikke å bli respektert etter verdi og betydning, spiller for dem kanskje enda større rolle enn for de fleste andre folk. Dette må også ses i lys av deres ofte bitre forhold, historisk sett, til Vestens land. Særlig mintes de med bitterhet opiumskrigene, de vestlige lands forsøk på å «åpne Kina» med sikte på handelsgevinst, de fremmede konsesjonsområder i havnebyene o.s.v. Da vi ble vist rundt i Sjanghai så vi også den vakre parken nede ved havnen, hvor det ikke for så mange år siden sto et oppslag: «Hunder og kinesere har ikke adgang.»
Her er verdens uten sammenligning folkerikeste land, og allerede av denne grunn et land hvis skjebne – på godt eller ondt – i meget høy grad må bli medbestemmende for hele menneskehetens skjebne, og så er det etter 11 års styre fremdeles holdt utenfor FN.
Oppgaver
- Evang sier at «Hvis sannheten virkelig skal fram i dypeste mening, må da ikke hvert enkelt land bedømmes og måles etter sin egen målestokk, d.v.s. i lys av landets og folkets egenart?» Hva tenker du om denne påstanden? Bør vi også i dag akseptere autoritære regimer og menneskerettighetsbrudd i Kina og andre steder på grunn av «landets og folkets egenart»?
- Sammenlign beskrivelsene av Kina med det du leste i kap. 62, for eksempel om stålproduksjon og sult under det store spranget. Hvordan stemmer det Evang sier her med det du leste i kapittelet? Diskuter hvorvidt Evangs beskrivelser er troverdige som kilde til forholdene i Kina i 1961.
- Evang skriver også om Kinas forhold til omverden, både i fortid og samtid. Hva skriver han om dette? Har noe av dette endret seg siden 1961?