Hva ville Herodot gjort?

Hvilke kapitler ville historikere valgt seg?

Vi har prøvd oss på et relativt lettbeint tankeeksperiment. Sett at vi skulle ha sendt Historie på tvers med en tidsmaskin bakover i historien, og boka landet på skrivepulten til et bredt utvalg prominente utøvere av historiefaget. Hvilke kapitler ville de valgt seg, hvis vi skal være så ubeskjedne å tro at de ville ha ønske om å lese en skolebok fra fremtiden, og det attpåtil på norsk?!

Herodot (484-425fvt) og Thukydid (460-400fvt)	Herodot skrev om Perserkrigene og Thukydid om Peloponneser-krigen. Disse to grekerne var med andre ord mest opptatt av krig og konflikt. Vi tror at de ville kastet seg over følgende kapitler, fordi de dreier seg om alle de temaene de var opptatt av, inkludert Persia og Egypt: ■ Tema 2: Jordbruksrevolusjonen i det gamle Egypt ■ Tema 6: Imperiers vekst og fall (del 1) ■ Tema 10: Historien om historie
Plutark (45-125 evt)	Denne romeren skrev parallellbiografer der han samlet historiske skikkelser to og to, med en greker og en romer i hvert par. Vi tror også han ville ha likt Tema 6, der han kan lese både om Roma og om Grekenland, men vi tror han også ville hatt sansen for disse temaene med mye sammenligninger: ■ Tema 18: Med lov skal landet bygges (Hammurabi vs Magnus Lagabøte) ■ Tema 25: Imperiers vekst og fall (del 2: Mongolene, kineserne, osmanerne, spanjolene) ■ Tema 29: Den nordiske rivaliseringen
Tacitus (56-120 evt)	Kanskje den fremste av de romerske historikerne, blant annet kjent for sine retoriske grep og for å vite betydningen av å fortelle på en måte som engasjerte. Vi håper at han liker de skjønnlitterære grepene vi gjør i disse temaene: ■ Tema 19: Vår nasjonalhelligdom Nidarosdomen ■ Tema 22: 1453 – Året da Konstantinopel falt ■ Tema 26: Hollendertiden
Evsebius (265-340 evt) og Augustin av Hippo (354-430 evt)	Disse tidlige kristne historikerne var opptatt av å finne spor etter guds påvirkning på historien, og av å tolke Romerrikets skjebne inn i Den store planen som Gud måtte ha for verden. De kristne var også de første som snakket om å se historien i perioder, for på denne tiden ventet man på Jesu tilbakekomst og så etter tegn i tiden på at dette var i ferd med å skje. Det var altså her man begynte å tenke at historien har en start og en slutt, ulikt tidligere skribenter som gjerne hadde et mer syklisk historiesyn. Vi tror Evsebius og Augustin kunne ha interesse av å bla i disse kapitlene: ■ Tema 7: Hvorfor deler vi historien i perioder? ■ Tema 12: Kristendommen – vår viktigste arv fra oldtiden? ■ Tema 28: Tro kan både samle og splitte
Gregor av Tours (538-594 evt) og Beda (673-735 evt)	Disse to skrev om henholdsvis frankerne og angelsakserne, og kan påstås å innebære noe nytt i historieskrivingen, nemlig fokuset på staten og de enkelte folkegruppene som historieskrivingens grunnleggende studieobjekt. De har altså litt til felles med de historikerne og filosofene som var opptatt av det genuint tyske på 1700- og 1800-tallet (eksempelvis Johann Gottfried Herder). Samtidig var ikke Gregor og Beda redde for å blande inn både demoner, uforklarlige hendelser og overnaturlige varsler i tekstene sine. Vi tror de ville bladd opp her: ■ Tema 8: Trenger vi myter? ■ Tema 14: Føydalisme ■ Tema 29: Den nordiske rivaliseringen
Snorre Sturlason (1179-1241)	Denne islendingen skrev Edda, der han demonstrerte kunnskap om norrøn mytologi, og Heimskringla, en av våre viktigste kilder til de tidlige norske konger. Dette gjorde han på 1200-tallet i Norges storhetstid, og ga altså landet bokstavelig talt en historie, samtidig som det sto på høyden av sin makt under Håkon Håkonsson. Vi tror Snorre ville være spesielt opptatt av disse kapitlene: ■ Tema 16: Hvor er vikingtid og middelalder synlig i dag? ■ Tema 17: Fra vikingtid til storhetstid ■ Tema 29: Den nordiske rivaliseringen
Nicolo Machiavelli (1469-1527)	Denne italieneren skrev om Firenzes historie spesielt og maktspillet blant småstatene i Italia generelt. I det berømte verket Fyrsten beskriver han hva slags metoder statsmenn må bruke for å etablere, bevare og styrke stater. I Machiavellis verden er det lite rom for moral, hans krasse menneskesyn skinner gjennom når han sier at alle midler er tilgjengelige for en hersker. Løgn, bedrag, trusler og grusomhet. Og religion. Ikke for å holde seg inne med Gud, men for å kontrollere massene. Han forfektet det vi i dag kan kalle realpolitikk, og var et eksempel på hvordan renessansehistorikerne fjernet seg fra det moralreligiøse perspektivet som hadde preget tidligere historieskriving. Vi tror følgende temaer er i hans ånd: ■ Tema 3: Den glemte supermakt ■ Tema 20: Hvorfor alltid jødene? ■ Tema 28: Tro kan både samle og splitte
Voltaire (1694-1778) og Edward Gibbon (1737-1794)	Med opplysningstiden kom bevisstheten om at tekster fra fortiden ikke bare var kilder i kraft av å være beretninger, men at de også kunne tolkes som en kilde til forfatteren og hans eller hennes samtid. Samtid sørget fascinasjonen for antikvarianismen (senere kalt arkeologi) for at også de tause kilder bidro til forståelsen av fortiden. Tause kilder som mynter, ruiner, vaser, våpen osv fra fortiden. Edward Gibbon og hans Decline and Fall of the Roman Empire er et eksempel på et verk der det bygges en forståelse basert på mange forskjellige typer kilder. Vi tror de ville likt disse kapitlene: ■ Tema 3: Den glemte supermakt (om tidlig arkeologi) ■ Tema 10: Historien om historie (eksempelvis om fremveksten av kildekritikk) ■ Tema 18: Med lov skal landet bygges (om lover som kilder)
Charles Montesquieu (1743-1794)	Mannen bak maktfordelingsprinsippet er også kjent for sin klimateori, der det funderes i om forskjellige temperaturer og omgivelser former folks humør og karakter, og også deres måte å organisere samfunnene sine på. Montesquieu ville nok fattet interesse for disse temaene: ■ Tema 1: Fra kampen for tilværelsen til kampen for klimaet ■ Tema 9: Av demokrati er du kommet.
Karl von Clausewitz (1780-1831)	Tysker som tjenestegjorde som offiser under Napoleonskrigene og strengt tatt er mer kjent som krigsteoretiker enn historiker. Han knyttes til utsagnet om at «krig er politikk med andre midler». Vi tror at han velger å stå over Historie på tvers for vg2, og venter i spenning på Historie på tvers for vg3. Der er det til gjengjeld mye å glede seg til, for de som er opptatt av stormaktspolitikk på 1700-, 1800- og 1900-tallet.
Leopold von Ranke (1795-1886)	Han er kjent for dette avsnittet, i et forord til en av sine bøker: «Man har gitt historien i oppgave å dømme fortiden for å gi samtiden lærdom til nytte i fremtidige år; det herværende arbeidet har ikke så høye mål, Det vil bare vise hvordan det egentlig var.» von Ranke vil altså senke målet for historieskrivingen, ambisjonen om at det skal ha en nytte her og nå, som moralsk eksempel eller noe annet. Dermed representerer han også et brudd med antikkens, middelalderens og renessansens historieskriving, men samtidig kan han også påstås å vitenskapeliggjøre faget. Først når man går inn faget uten fordommer og uten å skulle belære kan man sies å drive seriøs forskning. Vi som står bak Historie på tvers kaller oss imidlertid ikke forskere, men formidlere. Vi sikter altså adskillig høyere enn Leopold von Ranke, målet for boka er nettopp å bruke historien til å belyse også det som skjer i dagens verden. Vi tror den ærverdige tysker stiller seg uforstående til dette prosjektet, og kaster boka rett på peisen.
Auguste Comte (1798- 1857)	Denne franske sosiologen lagde et skjema for menneskehetens utvikling og fremskritt. Han kalte de tre fasene den teologiske, den metafysiske og den positive fasen. Fasene representerer måter å forklare verden på. Han er et eksempel på troen på vitenskap og fornuft i denne perioden, og mente at mennesket oppnådde frihet når de erkjente at det ikke var mer ved verden enn det som positivt var til stede. Han er altså kjent som positivismens far, og knyttes til bølgen der målet var å skape presise vitenskaper av alle former for kunnskap. Vi tror han ville synes disse kapitlene passe godt med sitt verdensbilde: ■ Tema 8: Trenger vi myter? ■ Tema 27: Gud og den vitenskapelige revolusjon
Karl Marx (1818-1883)	Opphavsmann for kommunismen, men også til forestillingen om at religion, kultur og kunst i et samfunn står i et direkte forhold til økonomi, teknologi og eiendomsforhold (med tyskeren Hegel som en av inspirasjonskildene). Altså at overbygningen henger sammen med basis, og at det er basis som driver historien fremover.   I Historie på tvers for vg2 tror vi han ville vært mest opptatt av disse kapitlene, som alle dreier seg om samspillet mellom teknologi, ressurser og økonomi:   ■ Tema 5: Hvordan jernet formet verden ■ Tema 11: Silke bandt øst og vest sammen ■ Tema 14: Føydalisme ■ Tema 21: Svartedauden, byvekst og handelskapitalisme ■ Tema 24: Sukker og slaveri   … som jøde ville han nok også bladd gjennom dette: ■ Tema 20: Hvorfor alltid jødene?   …og som religionskritiker ville han være opptatt av hvordan katedraler kunne bidra til kirkens og statens makt i et samfunn: ■ Tema 19: Vår nasjonalhelligdom Nidarosdomen
Oswald Spengler (1880-1936) Arnold Joseph Toynbee (1889-1975)	Begge var opptatt av de prosessene som lå bak sivilisasjoners fremvekst og fall. Spengler hadde et organisk syn på prosessen, og brukte begreper som ungdom, blomstring og forfall. Toynbee skrev på sin side i stedet om utvikling, oppløsning og undergang. Vi tror begge disse ville kjent seg igjen i følgende temaer: ■ Tema 3: Den glemte supermakt (Assyria) ■ Tema 6: Imperiers vekst og fall (del 1: perserne, grekerne og romerne) ■ Tema 25: Imperiers vekst og fall (del 2: mongolene, kineserne, osmanerne, spanjolene)
Helge Ingstad (1899-2001)	Ikke historiker, men har allikevel fått æren for å ha bevist at vikingene kom til Nord-Amerika. Han var med andre ord opptatt av følgende temaer: ■ Tema 4: Hvor er norsk steinalder og bronsealder synlig i dag? ■ Tema 16: Hvor er vikingtid og middelalder synlig i dag?
Fernand Braudel (1902-1985)	Han skilte mellom tre lag i historien. Det øverste laget beveger seg fort, og er tiden for de politiske begivenhetene. Det neste laget dreier seg om konjunkturer og økonomi, og dypest nede ligger det han kaller «la longue duree», den lange varigheten. Her ligger de geografiske endringene og klima, men også tradisjonsbundne tenke- og handlemåter. Han gikk altså enda et skritt lenger enn Marx, og kan kalles en tidlig talsmann for «big history». Altså når man forsøker å skjelne effekten av underliggende prosesser som tar hundrevis og tusenvis av år. Vi tror han ville kjent seg spesielt igjen i: ■ Tema 1: Fra kampen for tilværelsen til kampen for klimaet ■ Tema 21: Svartedauden, byvekst og handelskapitalisme (med perspektiver på at Europas dominans har bakgrunn i biologiske og geografiske forhold, blant annet)
Eric R. Wolf (1923-1999)	Wolf var antropolog, og en av dem som i moderne tid har kritisert eurosentrisk historiefortelling, eksempelvis gjennom boka Europe and the People without History (1982). Vi tror han ville sett spesielt dette kapitlet, usikker på om han ville vært enig eller ikke: ■ Tema 23: Oppdagernes tidsalder (Hvordan Europa gikk fra å være utkant til å bli sentrum)
Erling Sandmo (1963-2020)	I Tid for historie – sin bok om historiefaget før og nå – tar nylig avdøde Erling Sandmo også for seg trendene i faget de siste tiårene. Han ser på trenden med å skrive mer globalhistorisk fremfor nasjonalhistorisk, og trekker også frem det faktum at det er stadig mer som oppfattes som relevant også når man snakker om allmennhistorie: Økonomisk historie, vitenskapshistorie, religionshistorie osv. Disse trendene sameksisterer med fenomener som Big History og Deep History, hvor man tillater seg å se hendelser over hundrevis av år i sammenheng med hverandre. Alt dette er trender vi har forsøkt å fange opp med Historie på tvers, gjennom å dele opp i temaer og tenke tverrfaglig. Så får det bli opp til deg som leser å vurdere om vi har lykkes.